Om psykodrama

 

Om psykodrama 

 

Psykodrama er en kreativ metode som har en terapeutisk virkning.

Det er en handlingsorientert metode der man kan skape noe nytt gjennom en hensiktsmessig handling. Psykodrama handler om å bli kjent med seg selv gjennom sine relasjoner til andre mennesker i sine omgivelser, enten det handler om nære relasjoner eller de av mer profesjonell karakter.

 

         ”Psychodrama can be defined as the science which explores

the  ”truth” by dramatic methods.

It deals with interpersonal relations and private worlds.” 

 

Alle har vi bestemte roller vi skal fylle enten det er som partner, forelder, venn, leder, kollega og terapeut/coach m.m. Dette er sosiale roller der både vi og andre har bestemte oppfatninger og ikke minst forventninger til om hvordan man opptrer i disse.  

 

Kjernen i psykodrama som metode er å sette bestemte roller og situasjoner fra eget liv i scene. På viktige områder i livet forstår man mer av hva som skjer ved å ”spille ut” scenen og rollene. Ved å gå tilbake til det som engang skjedde og bearbeide det, vil det skje en bevisstgjøring og da kan en endring skje og ”nye” roller kan utvikles mao vi kan da begynne å spille ”hovedrollen” i vårt eget liv. Spillet skjer alltid i et Her og Nå perspektiv hvor både fortid , nåtid og fremtid er med.

 

 I metoden ligger det mange praktiske øvelser, og disse gir hver enkelt en unik mulighet til å forstå seg selv, sine handlinger og valg. Man kan utforske egen kommunikasjon, utvikle sitt rollerepertoar og skape nye handlingsalternativ. Når vi forstår oss selv og våre roller, kan vi også forstå det som skjer mellom individene. Psykodrama som metode gjør at vi forstår det samspillet eller mangel på samspill i relasjonene i en gruppe og dette gir oss dermed innsikt og forståelse for gruppeprosesser. Psykodrama en gruppeterapeutisk metode, og derfor utspilles og utvikles metoden i små eller store grupper.

Ordet psykodrama består av ordene psyke og sjel, disse er opprinnelig gresk. Psyke betyr sjel og drama betyr handling, og direkte oversatt betyr dette å sette sjelen i handling.

 

 

 

Om Morenos filosofi

 

Jacob Levy Moreno (1889-1974) skapte psykodrama, sosiometri og sosiodrama.

 

Moreno hadde et positivt menneskesyn og en sterk tro på menneskenes iboende ressurser og evne til å ta valg. Morenos grunnleggende filosofi var at han mente og trodde at alle mennesker har evner i seg til å kunne skape sitt eget liv. Han mente alle mennesker var genuine, men han innså også at det ikke var alle som fikk muligheten til å utvikle og leve ut sine ressurser.

 

For at menneskene skulle skape seg selv og sitt liv, måtte de få kontakt med sin spontanitet og kreativitet. Dette er sentralt i Morenos filosofi. Han forstod dette da han observerte barns lek og spill i de forskjellige rollene de naturlig skapte når de lyttet til eventyr og fortellinger. Han var opptatt av at menneskene skulle fylle sine roller på en hensiktsmessig måte. Ved å få kontakt med spontaniteten og kreativiteten kunne rollene fornyes, friskes opp og/eller endres. Han var opptatt av helheten i menneskene og at det var en viktig prosess å utvikle sitt rollerepertoar. Han så på dette som den skapende prosess og at det var den prosessen som ga næring til vår sjel.

 

Moreno ble født i Bucharest i 1889, flyttet til Wien som fireåring, der han vokste opp. I 1925 emigrerte Moreno til USA, hvor han i 1936 bygde opp et senter for psykodrama i Beacon NY state. Det var i Wien i 1920 årene grunnlaget for psykodrama, sosiometri og sosiodrama ble skapt.

 

 

 

Hva skjer i et psykodrama - om arbeidsmåter i et psykodrama

 

Et psykodrama ledes av en psykodramaterapeut. Den i gruppen som trer frem med sitt livstema kalles protagonist og ordet stammer fra antikkens teater som Moreno var inspirert av. Protagonist sammen med psykodramaleder finner frem til hvilken scene de skal sette opp. Det kan være noe som har skjedd, eller ikke skjedd. Dramaet kan berøre et intrapsykisk tema mellom ulike indre deler hos protagonisten (den sårbare, den tøffe) eller være et møte mellom protagonisten og viktige mennesker i vedkommendes liv. Protagonisten spiller ut sin subjektive sannhet på scenen og alt som er representert i protagonistens sinn kan fremstilles som en rolle på scenen. Protagonisten bytter rolle med de skikkelser han/hun vil ha med i dramaet. Det er mulig å bytte rolle til og med speilet i gangen, eller bildet på veggen.

 

Gjennom et slikt rollebytte kan protagonisten komme i kontakt med omstendigheter rundt det han/hun vil utforske, for eksempel stemningen i familien. Det er protagonisten som gjennom det første rollebytte viser hjelpeegoet innholdet i rollen. Hvis protagonist vil utforske relasjonen til en venninne og noe som har skjedd mellom dem, vil korte rollebytter vise hvordan hendelser har utfoldet seg og hvordan protagonisten oppfatter venninnen. I denne første fasen er det viktig at hjelpeego er trofast til det som protagonisten formidler i rollen for at den subjektive sannheten får lov til å komme frem. Lengre rollebytter hvor man virkelig utforsker rollens indre, bidrar til å utvide protagonistens perspektiv og forståelse av seg selv og den andre. Hjelpeego kan da, basert på sin egen innlevelse i rollen og ved å benytte all informasjon protagonisten har gitt, komme med egne responser som oppstår i dette genuine møtet på scenen.

 

Psykodramaterapeuten er ansvarlig for å påse at hjelpeego ikke følger sin egen agenda, men står i protagonistens tjeneste. Protagonistens valg av hjelpeegoer er ofte basert på intuisjon. Det at nettopp disse mennesker møtes på scenen viser seg ofte å ha en betydning for begge parter som ikke var åpenbar i starten. Når gruppemedlemmer går inn i roller som hjelpeego fungerer de som en terapeutisk agent for protagonisten. I gruppedeltaker/tilskuerrollen kan de også komme i kontakt med noe som er relevant i eget liv. Publikum i antikkens teater kunne oppleve katarsis, en slags sjelelig, emosjonell eller kognitiv renselse gjennom å se en tragedie eller komedie. På samme måte kan en gruppedeltaker i tilskuerrollen oppleve dypere kontakt med egne temaer og følelser og få ny innsikt. Det er alltid protagonistens oppfatning av den ytre verden, det vil si protagonistens indre representasjoner som blir synlig som en rolle på scenen. I hvor stor grad rollen er i samsvar med den andres realitet reflekterer protagonistens evne til ikke-projektivt rollebytte. Så først får vi protagonistens egen opplevelse og i det videre kan denne opplevelsen bli mer nyansert.

 

Et psykodrama kan være en enkeltstående scene som varer relativt kort tid, 20-30minutter, eller et lengre drama med flere ulike scener som iscenesettes og utforskes i det tempo som protagonisten er komfortabel med.

 

© Copyright. All Rights Reserved.